Gjenferd

[Vers 1] Det er sjelden jeg får ligge i fred når mørket kommer Når døgnet sovner invaderes jeg av mørke ånder Det ække lakenkledde skikkelser som haunter meg De er svake, redde - likefremt poltergeist Nå erem over meg, udøde udåder Gjemmer seg i tjukk tåke og utstøter ulåter Jeg ække redd, for jeg veit de bare finns i drømmer Jeg må fordrive dem med vievann i strie strømmer Skriker- Men ingen hører – hva kan det døyves av? Sitter i vindu mitt og blåser ut et røyksignal De setter meg på prøvelser med høylytt mas Jeg hører skygger og ser spøkelser på høylys dag Nedtegner gjengangere som jeg var Ibsen Gjenferd fra fortida, men jeg ække charles dickens Og detta ække markspiste skapninger Men levninger fra en datid jeg vagt minnes [Vers 2] Det er tid for sjølransakelse og seine netter - sku - Finni meg sjæl men finner aldri det jeg leiter etter – Jeg ser jæværn på skulderen min, han flirer te meg På den andre sittere en sliten engel og gir meg fingeren Jeg må tilbake dit alt sammen starta – Møte demmonene i døra, samle svara Finne foreløpig fred - en slags pax romana Men de fleste svara er bare fata morgana Starten på plata, første sporet setter stemningen Jeg ser sprekken i demningen og roper etter redningsmenn Vet jeg har nøkkeln men jeg har låst den inne Det som var gode stunder er nå bare såre minner Tårene mine - de blander seg med spilt melk Jeg har erklært meg skyldig men blitt frikjent Tilbakefall i sikte - sliten og skjeggete Omgitt av av ringskrømt som glir over veggene