Nja

[Vers: Tfuzz] Landskapet burda aldri vært sånn her Æ blunke I mørket, så hardt, så mjukt Så glatt og glinsende I horisonten Kupert og bedagelig jevnt Så uhyre plutselig bratt, med fjell og med brønna Speil og med himla, med skya og skog Med bølga som skylles over og legg grunnen øde Faran dæm lure Djupe grøfta, skitten og rein Mjuke bevegelsa, skremmende lynnedslag Sjøl om været e det samme Vinden blæs konstant I kastan, behagelig svalende Blæs mine rykninga vekk Når dalan brer sæ ut og blotte fruktan Blodig, kjøttfylt, fruktig, fuktig og rein Stråan reise sæ og duve Åsryggan e strak og sterk og bær all vår smerte Gamle tap gjømmes langt der inn Men kjæm ut med jordskjelvan Rasan kan utløses kun av ei dråpe Damman bli glatt og blank og mørk I dagslys Jorda spytte ut all sur nedbør og rense sæ sjøl Alt foran mine blunkende øya Hu smile. Nja. Og alt e glemt når hu hvile. Nja